Piercinger ute

Hei!
Nå har jeg gått 4 uker på lav dose testosterondemper, og 3 dager på normal. Jeg har nå kommet til det stadiet der jeg desverre må fjerne piercingene i brystvortene. De har vært der i over 10 år, men nå er det desverre slutt... Brystvortene har begynnt å endre form, og det var ikke vanskelig å se at stengene påvirket formen. Ovale (agurk-formede) brystvorter er liksom ikke helt min greie...
I tillegg fikk jeg en fantastisk nyhet på torsdag. Hvis blodprøvene fortsetter å være like bra, får jeg østrogen i midten av juni! 👏
Jeg er både utrolig glad, og litt redd. Redd for samfunnet. Men absolutt alle (unntatt en person) har vært støttende og positiv, så jeg tror egentlig ikke det blir så stort problem. Men selvfølgelig er jeg naturlig skeptisk, regner med noen negative kommentarer. Men det blir så verdt det!
Må vel egentlig bare avslutte med at akkurat nå ser jeg veldig lyst på fremtiden!

Da er det på tide å si farvel til disse (heldigvis fordi det skjer så mye i kroppen min, at det er definitivt verdt det)!

Forberede flytting og kaos

Siden jeg er separert, måtte jeg jo finne et nytt sted å bo. Etter litt leting fant jeg en liten leilighet ikke så langt unna. Ulempen er selvfølgelig at jeg ikke får den før i slutten av mai (skrev kontrakt i slutten av april).
Dette skaper jo selvsagt mye kaos. Eiendeler og innbo skal fordeles, og det jeg vil mangle må kjøpes inn... Dette resulterer da selvfølgelig i eske-kaos og ting over alt. I tillegg skal jeg leie fullstendig umøblert, men ingenting kan kjøpes nå. Jeg har ikke plass til å lagre møbler, så da må jeg heller leve uten de første dagene. Mye får jeg herfra, men jeg tenker sofa og komfyr blir kritisk å skaffe fort.
Så midt oppi pappesker og kaos, sitter jeg nå og lurer på om jeg skal lete etter ting? Eller er det nedpakket og lagret i kjelleren hos en venninne?
Gleder meg uansett til jeg har fått ting på stell, og fått den stilen jeg vil ha. Bilder på veggene, falske blomster (de ekte holder ikke ut med meg!) og annen pynt.
Det er vondt å flytte fra min fraseparerte kone (finnes det et bedre ord, hun er ikke "eks" i mitt hode?). Men samtidig vet jeg at jeg vil skape et hjem jeg kan trives i. Ikke en leilighet, men et hjem!
Mye hopping mellom temaer og relativt intetsigende innlegg i dag, men hjernen er som pakkingen: ROTETE! 
😀

Store forandringer!

Beklager at det har vært stille en lang stund, men det har vært for å beskytte meg selv og de jeg er glad i.
Det har skjedd utrolig mye de siste månedene. Jeg har tatt avgjørelser som vil påvirke resten av mitt liv. Jeg har blant annet begynnt på testosterondempere, med stor sannsynlighet for å få østrogen i løpet forsommeren! 😀
Jeg har tatt steget, møtt frykten og tatt et oppgjør med meg selv. Dette var selvsagt ingen enkel avgjørelse å ta, spesielt med tanke på kona og hennes barn. Det var beintøfft, og selvbebreidelsen over å velge meg selv var stor. Samtidig var det en lettelse. Jeg trenger ikke skjule meg lenger, jeg kan gå med hodet høyt hevet. Etter noen runder med meg selv har jeg forstått at dette er det riktige å gjøre, riktig for meg! Samtidig er det ekstremt viktig å gjøre det aller beste for familien. Sørge for at det ikke blir brukt mot barna. At de ikke føler at jeg forlater de, for å finne meg selv. Dette må snakkes ihjel, ikke ties ihjel (på barnas premisser). Jeg mener at man kan avverge mange rykter ved å fortelle sannheten. Ingen bortforklaringer eller hemmelighold ved spørsmål. Dette er en sak som er vond for alle parter, men det er også mye positivt. Jeg, som mannsperson, skal forsvinne. Personligheten består, men i en annen utgave av meg selv.
I tillegg er jeg nå separert. Det er ingen vonde følelser imellom oss, og vi vil fortsatt være mye sammen som venner. Men jeg flytter ut, og det påvirker selvfølgelig også barna. Jeg føler vi har løst det rimelig bra, forholdene tatt i betraktning. Men det er selvfølgelig vondt for barna med en skillsmisse. Eldste er veldig klar på å finne på ting sammen, bare vi to. Yngste vil jeg jo også være mye med sammen med min fra-separerte kone. Jeg skal blant annet reise på sommerferie med de i juli. Nok om det temaet, det er mye her som er privat og ikke skal deles offentlig.
Nå som alt er "ute", vil bloggen bli oppdatert betydelig oftere, jeg ser at folk er inne støtt og stadig (selv uten nye innlegg).
#trans #mtf #kjønn

Overraskende telefon

Da telefonen ringte på formiddagen i dag, tenkte jeg: - Å nei, ikke enda en telefonselger... Vedkommende i andre enden spurte som forventet: - Snakker jeg med xxx? Jeg begynnte da å forberede meg på en lang monolog om at jeg konsekvent ikke inngår avtaler på telefon (har brent meg der før...). - Hei, dette er Dr... som ringer. Du har bedt om en time hos meg, det skal vi få til! Det var en veldig positiv overraskelse! Vi snakket litt om hva jeg ønsker å få ut av konsultasjonen, og jeg følte vedkommende var veldig positiv. Det ser ut til at jeg får en del informasjon om hvilke muligheter jeg har. Den norske stat har jo ikke så mye å tilby oss som har kjønnsidentitets-forstyrrelse (hater det ordet, er jeg forstyrret?), men ikke er så opptatt av å få en vagina... Jeg mener ikke at staten skal ta hele ansvaret for meg, men muligheten for hjelp er liten.
Jeg vet det er mange som har et ekstremt hat-forhold til sitt kjønnsorgan, og det respekterer jeg så absolutt! Men for meg personlig, så er det mye annet som er viktig. Jeg knytter mitt eget kjønn opp mot veldig mye annet.
Jeg er kommet i den alderen der testosteronet virkelig begynner å sette sine spor. Håret på hodet blir tynnere, manne-kroppsformen kommer for fullt og skjegget rasper som en stålbørste. Min egen kjønnsidentitet tilsier at jeg vil dempe mine maskuline trekk, og gjerne fremheve mange flere feminine trekk.
Hva som finnes av muligheter, blir spennende å se. Har tenkt mye rundt antiandrogener, så der håper jeg at jeg kan få oppklarende informasjon.

Nå er jeg såpass trøtt, at dette blir alt for i dag. God natt!

På 'an igjen (bloggen)

Har desverre vært stille her alt for lenge nå.  Lover å begynne å poste minimum et par ganger i uka igjen. Dette skyldes vel egentlig at jeg er for dårlig til å prioritere.
Jeg har merket at bloggen gav meg noe, en slags lufting av tanker. En "dagbok" ment for de som har interesse. Jeg har den siste måneden også tenkt at det som skjer er så hverdagslig, at det blir bare pjatt.  Men jeg vet også at det er feil. I følge statistikken har det vært folk innom hver eneste dag. Hver dag har folk oppsøkt bloggen min for å se om det står noe nytt.
Det gir meg inspirasjon og en selvtillitsboost at folk er innom og ser: - står det noe nytt der i dag?
Tusen takk til dere som gjør dette!  Det er grunn nok for meg til å fortsette!

Ha en fantastisk dag!

Blåveis og pupper...

I dag skjedde det... Jeg fikk bevist at jeg aldri blir håndballstjerne. Jeg kan hverken kaste eller sikte, men innimellom treffer jeg hvertfall noe!
I dag ble "noe" øyet til kona! Ettersom det ikke ble behov for lege, kan jeg starte med begynnelsen:
Kona mi er glad i å kile meg når jeg minst aner det. Som lyn fra klar himmel, hopper jeg skrikende opp. Så når jeg fant et BH-innlegg i lomma på hettejakka, gikk det en faen i meg. Innlegget er av plastbelagt silikon, en kyllingfilet.


Mange lurer nok på hvorfor jeg hadde et innlegg i lomma, svaret er nokså opplagt (for meg, hvertfall). Jeg brukte de i går, og tok de ut på kvelden. Deretter skulle de legges på plass, men det ble glemt...
Jeg sendte ut en antydning til advarsel,  minnet henne på å ikke bruke den vonde armen hvis "noe" kom flygende mot henne. Deretter ble det ropt "boob-attact", samtidig som jeg kastet. Planen min var at jeg skulle treffe sofaen ved siden av henne, eller i verste tilfelle låret.
Deretter så jeg "puppen" i sakte film mot henne. Litt for høyt og alt for langt til venstre... Retning rett mot ansiktet hennes! Jeg rakk å tenke en del katastrofe-tanker før den nådde frem til bunnen av brillene hennes. Først kom et klask, deretter et Auuu!
Resultatet av denne "treningsøkten" i håndball ble da et hovent øye, og sannsynligvis en skikkelig blåveis på kona. Samvittigheten min var var kullsvart. Det som skulle være en morsom spøk, ble plutselig en hoven og blåøyd opplevelse. Heldigvis hadde hun briller på, ellers kunne det kanskje gått enda verre?
Ettersom hun skal på julebord i morgen, kan det dukke opp noen spørsmål. Hva svarer man da? "Han jeg er gift med, kastet puppen sin etter meg. Og han traff!"? Eller pynter man litt på det, og trekker ikke frem ektefellens BH-innlegg? Ikke godt å si, men jeg vet ihvertfall at jeg ikke skal kaste noe rundt på en stund...

Som en avslutning kan jeg nevne noe som hendte for mange år siden. Jeg skulle prøve å skyte på blink med rifle. Dette var i et innendørs lokale, brukt av den lokale skytterforeningen. Etter et par skudd, hørte jeg banning fra sidemannen. -Hvem f**n er det som skyter på blinken min??? Det ble med drn ene skytetreningen, og jeg viste aldri meg der igjen. Moralen av alt dette er vel at jeg bør ikke sikte, kaste eller skyte noe som helst!!!

#forklaringsproblem #blåveis #fakeboob

1. Desember = konkurranser

Første desember: Det betyr mindre sosial omgang, og at mobilen går varm. Det er tid for ADVENTSKALENDERE på facebook, Instagram, blogger og nettsider. I fjor truet kona med å ta fra meg mobilen etter at jeg kun hadde deltatt på 34 forskjellige kalendre midt i pepperkake-bakingen.
Hvis noen her har sett "rik på rabatt", så kan dere tenke dere mitt forhold til julekalendere. Det blir som å gi de 100 aviser hver, og si at det er kuponger i 2 av de. Jeg tråler nettet for julekalendere de første dagene i desember. Etter noen dager går det lettere, da kommer mange opp som varsel på Facebook eller på mail.
Jeg pleier å vinne noe hvert år, har vunnet alt ifra hotellopphold for to til en lipgloss. Men kombinasjonen av spenningen om å vinne, og det å plutselig se mitt navn på vinnerlisten gjør at jeg fortsetter. Heldigvis hører jeg på mine omgivelser, og gir meg når jeg får et direkte "hint" om at det er greit å legge fra seg telefonen. Sånn sett trenger jeg ikke avvenning foreløpig. 😀
Enkelte av premiene er jo såpass store/verdifulle at de vil gjøre en forskjell om jeg skulle være den ene, heldige vinneren.

Bukser vs. kjoler og skjørt!

Et spørsmål jeg har stillt meg selv i det siste: Hvorfor føler jeg meg mer vel ute i bukser enn i kjole/skjørt? Jeg går gjerne i bukse med skinndetaljer eller korsett-snøring nedover låret, så det har ingen ting med feminine bukser å gjøre. Jeg har kun en nøytral kvinnebukse, ellers er det liten tvil om at resten er kjøpt på kvinneavdelingen.
Alikevel tenker jeg at folk setter større spørsmålstegn rundt kombinasjonen mørk stemme og antydning til skjeggstubber gjennom sminke, og skjørt/kjole. Jeg vet at det bare er i mitt hode, de ytterst få som reagerer, gjør det uansett. Ingen med synet i behold tenker nok at jeg ikke går i kvinneklær eller bruker sminke...
Jeg tror kanskje det for min del går på at fra gammelt av, så har transpersoner blitt forbundet med kjoler eller skjørt. Spesielt i humorprogrammer eller enda verre, i negativ omtale fra lhbt-fiendlige miljøer.
Egentlig er jeg veldig glad i de kjolene jeg har, og det irriterer meg at de kun henger der til pynt... Har jo brukt de innimellom, men alt for sjelden. Dette er noe jeg nå er veldig bevisst på, så sannsynligvis blir jeg oftere å se i dette. Det er jo en grunn til at det finnes ullstrømpebukse...

Et av skjørtene kona kom hjem med.

#trans #kjole #kjønnsnormer #klær

Julebord

På lørdag var årets store happening! Det årlige venne-julebordet. Et vennepar arrangerer hvert år julebord, med fantastisk mat og gode venner. Vi er mellom 10 og 14 personer på denne begivenheten, som alltid blir suksess.
I tillegg ble jeg kjent med en ny person. Ei fantastisk dame som fikk meg til å se en del ting i perspektiv. Alt ifra hennes historie om hvordan et bygdesamfunn tok imot de som lesbisk par, til utfordringer mange av oss har i forhold til å ikke bli "godtatt" av folk vi har hatt i livet vårt lenge. Hun fortalte også om en transperson  i nærheten av der jeg bor. Vi har sannsynligvis mye å prate om, og lære av hverandre. Så jeg håper vi kan treffes å utveksle tanker og erfaringer.
Julebord innebærer jo selvsagt å pynte seg, i år ble det svart kjole. Håret er en historie for seg selv. Desverre har jeg ikke gode bilder av det, men det ble helt fantastisk! Følte det var en brud verdt. Satt opp med løse, krøllede lokker og masse volum. Og for å toppe det hele, naturligvis en tiara... Kona brukte mye tid på dette, og resultatet ble perfekt, betydelig bedre enn bildet viser.

Etter håret var det selvsagt sminken. Ettersom jeg har ganske kraftig skjeggvekst, er det mye jobb med concealer(e) først. Heldigvis har jeg ganske brukbare produkter. Etter "trynet" var på plass, ble det betydelig mykere med litt countouring (også med litt hjelp, er ikke helt trygg der enda). Glitterøyenskygge og falske øyevipper satte prikken over i'en. Eneste jeg angret på var de røde leppene. Burde hatt en annen nyanse, men er ikke brågjort å fjerne bombesikker lipstain uten at huden må fikses. Så da ble det rødt...

Jeg er veldig fornøyd med kjolen, eneste jeg kan sette fingeren på er vel at det er litt lite pupp... Men det er begrenset hvor mye innlegg man kan ha, før det ser skikkelig fake ut. Og dyre, realistiske løspupper står ikke øverst på den økonomiske prioriteringslista. Da tar man de små bulkene man har, og stuffer de godt under en god push-up 😁.
For å gjøre en lang historie kort: Jeg hadde det fantastisk på julebordet, fikk masse komplimenter og følte meg skikkelig vakker. Gleder meg allerede til neste julebord!

#makeupmekka #julebord #tiara #trans

Be true to yourself!

I dag har jeg hatt en lærerik og brutalt ærlig time hos psykologen. Det føles både bra og litt skummelt på en gang. Men for å ta litt forhistorie først:
De aller fleste i familie og vennegjeng har tatt min forandring og utvikling utrolig bra. Kan jo blant annet ikke få satt ord på hvor fantastisk bra støttespiller min kone har vært. Men så er det noen få enkeltindivider som synes dette er merkelig og skummelt. Og istedenfor å søke kunnskap og informasjon, konstruerer de sin egen merkelige historie som ikke har noe med realiteten å gjøre. De ser kanskje for seg et vesen med Disney-kjole, skjeggstubber, vaklevoren gange på stiletthæler og neonrosa lepper??? Eller eventuellt en kropp kun iført latex-undertøy, gigantiske fake pupper og lær-remmer (Ja, dette er overdrevet, men dere tar poenget...).
Vel, tilbake til psykologen: Jeg har fått beskjed om å begynne å si ifra. Være ærlig med mennesker, og si klart og tydelig hva jeg mener. Ikke gå rundt grøten, men si at sånn er det. Ikke tolerere at jeg får beskjed om å ta meg sammen; -kan du ikke bare late som at du er skikkelig maskulin i fremtiden også?! (Dette ble sagt rett til meg, av noen som jeg er glad i).Hvis disse menneskene vil være i mitt liv, må de akseptere (men ikke nødvendigvis like) at jeg bruker neglelakk, foundation, feminine bukser og innimellom en kjole!
Et stort flertall av de jeg omgir meg med, har som sagt ingen problem med dette. Jeg har fått fantastiske tilbakemeldinger fra både familie og venner, og fra fremmede. Noen bekrefter også de liker meg som personen jeg er, og blåser i hva jeg kler meg i.
Men enkelte mennesker må jeg da rett og slett fortelle at de må enten godta meg som jeg ser ut, eller velge å ikke ha meg som person i sin omgangskrets.
Dette er skikkelig skummelt, da jeg hater å bevisst såre mennesker. Men det er en nødvendig for min egen psykiske helse. De får meg til å tvile på meg selv, og det gir meg skyldfølelse. Dette er noe jeg definitivt ikke har godt av. Jeg prøver å gå frem så hensynsfullt som mulig. Men når det ikke nytter, har jeg til slutt innsett at jeg må være ærlig først og fremst mot meg selv. Det tjener ingen at jeg ender opp med skyldfølelse, skam og dårlig selvbilde.
Dette er dagens lærdom, og min oppgave i fremtiden. Heldigvis har jeg utrolig mange som er glad i meg som den jeg er, og som gir meg uforbeholden støtte!

#beyourself #kjønnsidentitet #truefriends #noh8

Bilde funnet på facebook (husker ikke hvilken side)

Klær og forvirring...

Det blir fort litt stille på blogg-fronten, desverre... Dagene går så fort, og når kvelden kommer så går jeg og legger meg.
I dag har kona og jeg vært innom polet, prøver en ny hvitvin. Wongraven Morgenstern (Riesling), en utrolig god "kose-vin". Halv-tørr, og serdeles lett-drikkelig...

Dukket opp en litt snodig problemstilling tidligere i dag. Vi har vaskedag mandag-onsdag-fredag. Med en 12-årig jente i hus kan det da fort dukke opp uventede og artige situasjoner. Saken er den at vi bruker omtrent samme størrelse i singlet/t-skjorte. Stort sett går det veldig greit å holde system på hennes og mitt, men innimellom blir jeg virkelig i tvil. I dag var det en singlet som var kjøpt brukt, så ingen var vel egentlig helt sikker på hvem som eide den. Begge to ville nok hatt den, men tvilen gikk henne til gode... 😀 Den gikk i hennes bunke, og hun var veldig fornøyd med en "ny" singlet. Den var visst min... ... ...

#vin #kleskrise #fredag

Du ser trøtt ut...

Må bare dele en kommentar fra jobbkonsulenten min... Jeg var på møte med han igjen i dag, da vi skulle se mer på mine muligheter innenfor yrkesvalg.
"Ja, jeg ser du har sovet lite. Du ser litt trøtt ut, og er ganske mørk under øynene..."
Jeg visste rett og slett ikke hva jeg skulle svare. Jeg hadde da to forskjellige concealere i ansiktet, og en foundation med ekstra god dekkevne. Hva svarer man??? Skjønner hverfall at jeg bør dukke opp uten sminke neste gang!!!
😁😁😁  😁😁😁

#trøtt #makeupfail

Concealer fra Makeup Mekka (ikke sponset!) og en koreansk concealer  + koreansk foundation.

Yrkesvalg og kjønnsidentitet

Her kommer det litt nytt om hva som har skjedd i det siste. Tiden har gått så fort, at jeg har ikke fått oppdatert bloggen på en stund.
Forrige uke begynte vurderingen av min arbeidsevne, og kartlegging av hvilke yrker jeg sannsynligvis kunne yte mest i.
Første dagen var det informasjonsmøte. Dette er det ikke så mye å skrive om, da det omhandlet prossessen de neste ukene. Det som var mer spennende var hvordan jeg ville reagere på å komme kledd og sminket som den jeg er. Heldigvis reagerte ikke de andre kursdeltakerne (som jeg fikk med meg) i det hele tatt. Jeg ble behandlet akkurat som alle andre.
Etter informasjonsmøtet var det første samtale/møte med veileder. Heldigvis har jeg en meget oppegående og fornuftig veileder. Han mente at min reise i kjønnsidentitens verden kan sees på som en ressurs. Jeg ble oppfordret til å gå med hodet høyt hevet, og fokusere på alle mine positive kvaliteteter.

Jeg har sendt brev til en dyktig sexolog, der jeg har bedt om konsultasjon angående kjønnsidentitet. Jeg vet vedkommende har lang venteliste, men jeg er sikker på at det er verdt tiden. Jeg har mange spørsmål, og jeg tror det vil gi meg mange svar.

Ellers går dagene fort, hatt flere møter angående arbeidsevne og yrkesvalg. I løpet av denne helgen må jeg ha funnet tre bransjer jeg kan tenke at fungerer for meg. Det er ikke lett å planlegge hvilken vei min yrkeskarriere skal gå. Hva vil/kan jeg jobbe med de neste 30 årene?
Jeg vurderer kjedebutikk innen klær og tilbehør eller sko. Men de to neste er vanskelig. Kan jeg fungere innenfor support/kundeservice? Kan jeg få kursing innenfor helt andre yrker? Relevant utdanning har jeg lite av (som jeg kan bruke). Mye å tenke gjennom og vurdere. Neste uke skal jeg "analyseres" for å kartlegge mine yrkesmessige styrker og svakheter, sett i sammenheng med interesser og helsesituasjon. Gleder meg til å få se de forskjellige forslagene!

#kjønnsidentitet #arbeidsevne

Halloween - elsket og hatet

Lenge siden forrige innlegg, men tiden har gått så fort...
Vi er nettopp ferdig med Halloween, dette temaet har de fleste en sterk mening om. Diskuterte dette temaet med en bekjent i dag, og det er tydeligvis langt mellom ytterpunktene her.
Jeg mener at når vi først har innarbeidet Halloween som tradisjon i Norge, bør folk kunne feire om de vil. Følg reglene, ikke ring på der det ikke er satt ut pynt og ikke finn på "knep". Må jo innrømme at jeg synes det er koselig med barn i alle aldre som har kledd seg ut, gir gjerne vekk litt knask for besøk av disse.
Min sæbekjente derimot, hun mener at det er så mange som sitter livredde bak gardina. Halve Norge skrur av alt lys, og gjemmer seg (slik at de som ringer på tror at huset er tomt). Ingen kan oppføre seg, og alle knuser ruter før de kaster inn egg... For det har tanta til barnebarnet til kusina til Hansen sagt. Er det en ting min bekjente tror på, så er det rykter. Rykter er jo bedre enn både Facebook og Se og Hør på en gang. Ikke rart at fjæra ble til fem høns, sier jeg!
Så jeg lurer på: Hvordan har det seg at ryktet er viktigere enn fakta? Skal man dømme folk etter om de kler seg i hekse-kostyme en kveld i året? Hvorfor er utkledde barn (som ikke går julebukk), så mye slemmere enn når de går i klær fra Cubus? For de snilleste barna har jo klær fra billigkjedene! Tenke seg til om de skulle få (eller arve) et dyrt merkeplagg. Jeg kjenner flere barn som har fått eller arvet Jean Paul klær,  men jeg merket ikke så stor forandring på personligheten!
Dette er et tema som engasjerer meg, og det er derfor lett å spore av...
Men for å konkludere min mening: La ungene kose seg, så lenge de respekterer at ikke alle vil ha besøk. Ingen form for knep, og vær hyggelige med hverandre! Jeg elsker å se hvordan ungene koser seg, og hvor stolte de er.

#Halloween #knaskellerknep #rykter

Fikset øyenbryna i dag

Kona minnet meg på å ringe til Clip's frisørsalong i dag. Har vært hos de en gang tidligere for å fikse brynene, og var da superfornøyd. Mitt eget vedlikehold er ikke alltid bra, så trengte litt hjelp. Fikk time allerede på formiddagen i dag.
De er fantastisk flinke og gir veldig god service. Gir tips, og forklarer hva jeg kan gjøre for et bedre vedlikehold. Uten at de maser og pusher mersalg og "fantastiske" produkter de selger.
Dette er resultatet :

#eyebrows #wax #clip's

Vurdering av arbeidsevne

Jeg har vært helt og delvis sykemeldt fra min jobb som yrkessjåfør siden april. Jeg har en tidligere periode vært på AAP i tre år, men har klart meg i full stilling i mellomtiden. Men nok om det. Jeg var tidlig ute med å snakke med NAV om avklaring av arbeidsevne, da jeg forsto at dette ikke ville gå over i løpet av en måned eller to.
Siden det er et halvt år til maksdato, ble jeg forespeilet lang ventetid. Overraskelsen ble derfor stor da telefonen ringte tidligere i dag. Jeg skal på informasjonsmøte allerede neste uke. Det er litt skummelt, men samtidig blir det godt å komme igang.
Spørsmålene er mange:
-Kommer jeg til å bli selvbebreidende angående at jeg setter for høye mål?
Sannsynligvis, ja. Jeg er perfeksjonist når det gjelder nye ting å gjøre. Jeg jobber aktivt med å unngå selvbebreidelse, men det er ikke så lett... Jeg må passe på å ikke yte 200% en uke,for deretter å være ødelagt uken etter. Her kommer også bipolar-diagnosen inn, jeg kan fort bli "arbeids-hypoman". "Dette går kjempefint, helt til jeg møter veggen..."
-Hva gjør jeg med utseendet? Tør jeg komme til et NAV-tiltak med full sminke og et utseende som gjenspeiler meg?
Det blir vanskelig, men jeg må gjøre det. Jeg setter meg selv i en sårbar posisjon med mange ukjente mennesker, men jeg må først og fremst være tro mot meg selv. Jeg har sosial angst, men den skal pokker ikke vinne!
-Hva skjer egentlig på avklaring av arbeidsevne?
Her har jeg sjekket opp litt. Mitt sted driver med alt fra kantinetjeneste og rammemakeri til vedkapping og varepakking. Jeg er veldig spent på hva jeg skal gjøre, og hvilken påvirkning det har på meg. Jeg har aldri jobbet på en kantine, men slipper jeg alt for mye stress går det sikkert fint 😀.
-Hva er mitt "optimale" yrke?
Dette er vanskelig å svare på. Min arbeidsevne varierer nok fra yrke til yrke. Jeg antar at jeg fungerer best i et variert yrke, hvor man ikke er utsatt for konstant stress. I tillegg kan det ikke være for fysisk belastende, da jeg har ryggproblemer. Har vel egentlig tenkt at å jobbe med klær kan fungere bra. Det kan også kobles opp mot interesse.
Heldigvis får jeg nok svar på dette i løpet av ganske kort tid, dette er min mulighet til å finne ut hva som fungerer, og hva jeg må slå ifra meg.
Jeg gleder til å få mulighet til å teste ulike yrker, i en arbeidssituasjon der jeg ikke får dårlig samvittighet hvis jeg må kaste inn håndkleet.

#arbeidsevne #sykemelding

Bildet er lånt fra Facebook (husker ikke hvilken side).

Kjønnsroller, kjønnsidentitet og meg

Hei!
Jeg har tenkt en stund på å skrive et innlegg om kjønnsidentitet og familieliv. Problemene dette kan medføre blir tatt opp i et senere innlegg.
Jeg har nylig valgt å endre mitt liv, og derfor også livet til de rundt meg. Jeg vil leve ut min kjønnsidentitet. Jeg er født gutt, men jeg har i 25 år følt at dette ikke er helt korrekt. Derfor har jeg nå begynt min vei videre. Jeg vil ikke lenger tilpasse meg minoriteter i samfunnet som har problemer med dette. Jeg vil leve som meg selv, for meg selv!
Jeg har fortsatt maskuline energier, jeg liker å gjøre de samme tingene. Men på mine premisser! Jeg liker fortsatt å bruke motorsag, dette er jo ikke knyttet opp mot kjønn! Men jeg liker også å pynte meg. Jeg slipper å skjule min kjønnsidentitet for omverdenen.
Dette med kjønnsroller er jo etter min oppfatning ofte noe som er diktet opp av maktsyke menn, hvorfor ble det kvinners oppgave å vaske klær? For meg personlig handler ikke dette bare om kjønnsroller,  det handler også om kjønnsidentitet. Jeg føler meg mer som kvinne enn som mann. Dette har ikke noe med husarbeid eller håndarbeid å gjøre, men basert på min oppfatning av min personlighet og kropp. Jeg har ingen planer om kjønnsbekreftende kirurgi, da jeg anser at fordelen ikke veier opp mot ulempene. Men jeg streber etter et mer feminint utseende for at fysisk kropp skal samsvare mer med min identitet. Jeg tar vare på huden og håret, fjerner kroppshår og lignende. Concealer og foundation gjør ting heldigvis litt lettere, selv om jeg har kraftig skjeggvekst.
Min psykolog så relativt tidlig at dette påvirker meg mer enn jeg noen gang kunne ane. Hans erfaring og lærdom fra utlandet har spart meg for mange fremtidige år med selvforakt og følelse av å ikke passe inn.
Han fikk meg til å innse at den eneste løsningen for meg var å akseptere meg selv, som den jeg er. Heldigvis har kona og gode venner støttet meg. Det har nok vært utrolig tøft for kona, men nå står vi sammen! Hun ser at jeg har det bra, og jeg har mye mer energi til familien. Irritasjon og sinne er betraktelig redusert, jeg er ikke lenger en "sint og grinete gubbe". Jeg er fornøyd med meg selv, og derfor er jeg generelt mer positiv og hyggelig å ha med å gjøre. :-)
Dette temaet kan jeg skrive om i det uendelige, men regner med det fort kan bli et for langt innlegg. Derfor setter jeg sluttstrek nå, og fortsetter en annen gang.
#kjønnsidentitet #kjønnsroller #aksept #selvforakt

Man må selvsagt ta hensyn til familie og andre, men det er utrolig viktig å huske på seg selv!
Bildet er lånt fra Facebook  (husker ikke hvilken side)

Fredelig, fargerik søndag

Søndag er gjerne en travel dag hos oss. Aktiviteter, avtaler og besøk av andre. Men i dag ble det (for min del) en rolig og avslappet søndag. Har fått tømt hodet for kvernende tanker og følelser rundt viktige personlige beslutninger. Jeg mener det var riktig av meg å ta tak i min identitet, men jeg har også ofte tanker rundt konsekvenser for de jeg er glad i.
Å fargelegge er løsningen for meg. Kreativ fargelegging for voksne... Dette gjør at jeg kobler ut omverdenen, og fokuserer på fargevalg og mønster. Bruker min kreativitet på å få frem et personlig bilde, mens tanker og problemer forsvinner for en stund.
#fargelegging #mindfulness #kreativ

Stor forandring, finne seg selv

Hei!
Lenge siden jeg skrev  åpning av bloggen. Det har skjedd utrolig mye i livet mitt de siste månedene, og utfallet har vært veldig positivt. Jeg har (med god hjelp av andre) endelig funnet meg selv. Jeg vet stort sett hvem jeg er,  og jeg har det utrolig bra med meg selv.
Det har tatt meg et par tiår å finne ut dette, men nå har brikkene begynt å falle på plass. Æres den som æres bør, min fantastiske kone skal ha mest skryt her. Deretter kommer gode venner og en dyktig psykolog.
De siste 14 dagene har jeg gjennomgått en større forandring enn jeg trodde var mulig. Jeg har gått fra hverdagslig, relativt androgyn stil, til feminin og planlagt sminke/outfit hver dag. Jeg har blitt mer selvsikker, og jeg ser meg ikke over skulderen hele tiden. Dette har også lært meg å sette pris på pysj og sminkefrie kvelder :-)
Stiene jeg har tråkket opp på veien hit har vært bratte og lunefulle. Jeg har fallt langt ned, kavet i mørket og funnet veien opp igjen. Angst og selvforakt er på vei bort! Endelig har jeg kommet på rett vei. Og det viktigste av alt: Kona og flokken er med meg. Vi klarte utfordringene sammen!

Hvem er jeg???

Tenkte det første innlegget kunne handle litt om personen bak denne bloggen...

 

Jeg er et komplekst menneske på 34 år, Kjønn kan jeg ikke spesifisere nøyaktig, da jeg ikke vet hvilken boks jeg skal krysse av på. Jeg er genetisk mann, men føler meg gender-fluid med overvekt mot det feminine.

Jeg er gift med min sjelevenn og beste støttespiller. Min kone er den beste livsledsageren jeg kan ha. Hun støtter meg stort sett bestandig,men holder meg i ørene når jeg trenger det. Hun har to herlige barn, som jeg har en daglig farsrolle for. En gutt på 9 og jente på 11. Dette innebærer jo da også nødvendigvis de obligatoriske grå hårene de gir meg, på flere måter... Tenk følgende scenario: Jeg står og argumenterer mot 11-åringen angående at jeg ikke synes hun trenger å sminke seg på skolen. Samtidig slår dobbeltmoralisten i meg inn og tenker at jeg naturligvis trenger mascara for å treffe venner på cafe... Har også møtt meg selv i døra litt for mange ganger angående både sko og neglelakk, Jeg må jo ha neglelakk som matcher støvlettene, men ho bytta jo neglelakk for 3 dager siden. Det må jo holde...  Dette er GARANTERT noe jeg stadig vil komme tilbake til, da emnet er utømmelig for hysterisk morsomme episoder.

Denne bloggen kommer sannsynligvis til å handle om mitt liv som meg, dvs alt fra familiehendelser og hverdags(u)lykke til klær, sko, hår og sminke. Oppussingstragedier, forsøk på håndarbeid og maniske ideer (ja, jeg er bipolar!). Tanker og følelser rundt identitet vil også være et naturlig tema.

Min kjære kone får også gjennomgå til tider... Tenk å stå i skuddlinjen min når mine motsetninger slår til for fullt. Et eksempel: Jeg skal representere en foreldrerolle, og jeg er da bestemt på at dette skal skje med min maskuline tilstedeværelse. Da kan jeg bli ganske irrasjonell og irritert hvis testosteronet har reist på ferie den dagen, og singlett og alt for kort shorts er det eneste naturlige antrekket i mitt hode. Med skjorte og en manglende overbevisning om at skinny-jeansen fra BikBok kan taes for å være en herrebukse, kan lunta mi være kort.

Da er det på tide å poste dette innlegget, kommer snart tilbake med mer!

Takk for at du leste!

 

#genderfluid

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » Mai 2017 » Februar 2017 » Januar 2017
donotfitin

donotfitin

35, Moss

35 år gammelt vesen som er gift og bonuspappa. Jeg passer ikke inn i sammfunnets båser, men er strålende fornøyd med å ha funnet meg selv :-) Jeg skammer meg ikke over meg selv, men ønsker av hensyn til familie at mitt fulle navn legges ut av de som kjenner meg igjen :-)

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits